Innholdsmarkedsførere har to tanker i hodet samtidig: For det første har de til hensikt å gi publikum et innhold de håper publikum vil synes er verdifullt, underholdende eller interessant – typisk nok uten å kreve noen kommersiell gjenytelse (betaling) eller forpliktelse. For det andre har de til hensikt å få mottakeren til å like og huske avsenderen eller avsenderens produkter. Men det er ikke nødvendigvis noen direkte knytning mellom disse to hensiktene!
Et eksempel: En donutskafé i en småby er nyetablert og ukjent. I tillegg til å dele ut gratis smaksprøver ute på gaten foran kafeen – noe alle de forbipasserende oppfatter som en direkte og veldig akseptabel form for reklame – arrangerer kafeen en paneldebatt i småbyen over temaet «kjøpe mat eller lage mat». Den eneste direkte koplingen til kafeens egen virksomhet er at kafeens navn står på invitasjonen, og at folk vet at kafeen er arrangøren. Kafeen gjør med vilje ikke noe forsøk på å selge sine retter på arrangementet eller fremheve seg selv, og arrangementet er også så å si gratis og utgjør ingen inntektskilde for kafeen. Men den gir godvilje.
Et annet eksempel: Donutskafeen lager en Tiktok-video med en ungdom som kjøper en kake i kafeen, hvor han bak disken tar seg en solid jafs av den solgte donuten for å bekrefte overfor kunden hva den smaker («Jo, det er jordbær»). Videoen går viralt. Det kafeen leverer fra seg med denne videoen er underholdning, ikke donuts. Men videoen blir en snakkis, og navnet på kafeen fester seg i bevisstheten hos de som har sett den. Og ideen om at kafeens innehavere har humoristisk sans, blir solid plantet i publikum.
Det siste eksemplet er faktisk sant.
Ble du nysgjerrig nå? Her er videoen. 🙂